Art of Life

Artikkel

PSYKISKE LIDELSER ER IKKE SYKDOM

Denne artikkelen sto skrevet i Dansk Psykolog Forening av Peter Damgaard-Hansen, aut. psykolog, Integrert Psykologi

Psykiatrien er i en krise, hvor de problemer den er satt til å løse - de psykiske lidelser - er i ferd med å vokse fagkunnskapen og alle oss andre over hodet. Den daglige pressen byr nesten daglig på lange artikler om, hvor ille det står til.

Voldshandlinger og suicidale reaksjoner hører vi oftere om. Vi får flere og flere mennesker som vantrives, og selv om det konstant oppdages nye terapiformer, oppfinnes flere og flere nye diagnoser; ; selv om vi har en eksplosiv utvikling av nye psykoaktive medikamenter som brukes mye av de som er fortvilte sykdomsrammede, har vi ikke færre mennesker med problemer, men heller flere. Man kan jo undres på om det kan være noe fundamentalt galt i forståelsen av problematikken! Om det er noe her som ikke henger sammen med virkeligheten! I alle fall vil jeg våge å påstå at kjernen i problemet kan være en begrepsforvirring av beklagelige dimensjoner.

For eksempel mener jeg at depresjon ikke bør kalles en "lidelse" - jeg mener det er mer korrekt å si at det er et utrykk for et tap av evnen til å lide. Hvis vi i møte med den depresjonsrammede kikker bak symptomer og diagnoser og leter lenge og dypt nok, kommer vi på sporet av dype sjelesmerter som er uutholdelige, og som derfor hele tiden prøver å unngå oppmerksomheten eller "lyset", og derfor i selvforsvar sprer et "mørke" i personens indre.
Men det er ikke mørket som er hovedproblemet. Det er den massive unnvikelse av smerten som nødvendiggjør mørket, og dermed skaper problemet vi kaller depresjon.

Det å være menneske rommer alt fra fødselen mange smertefulle opplevelser. De fleste av disse forløses aldri helt, fordi de ignoreres og undertrykkes av omgivelsene, som sjelden tar de alvorlig nok (etter mottoet: det er jo kun et barn som hyler, og det er glemt om en liten stund eller i morgen). Når den oppsamlede smerte når over en viss terskel, blir smerten uutholdelig, og da slukkes det forståelig nok automatisk for føleknappen. Fordelen ved dette er at man ikke lenger kan føle smerten - men prisen er til gjengjeld at man heller ikke kan føle mange andre ting, for eksempel glede ved livet; og så blekner lyset til det å leve også naturligvis hen. Men den prisen er man villig til å betale for å unngå å oppleve en dypere smerte som synes vilt skremmende og uutholdelig, og som man frykter kunne få en til å gå i oppløsning. Det gir da god mening - og det tror jeg hvem som helst ville gjøre i samme situasjon. Det er ikke det spor "sykt". Depresjon har en meningsfull funksjon ellers ville den jo ikke vært der - det kan nesten ikke være mere enkelt.
Men i den grad man kan hjelpe den deprimerte personen med å identifisere den underliggende smerten og hjelpe til med forløsende uttrykk og oppleve det, letter depresjonen, ettersom den ikke lenger er nødvendig.

Ikke å våge å føle sin kjernesmerte og i stede føle seg tom, mørk, ja nærmest som en "levende død", som altså oppfattes som en sykdom, har sin helt egen pine, som jeg i mangel av bedre vil kalle elendighet (misery), en tilstand, som jeg begrepsmessig adskiller helt fra "lidelse". Denne sammenblanding av begrepene lidelse og sykdom, som har herket i den kliniske regi i mange år, har etter min mening blokkert psykiatriens muligheter for en progressiv tilnærming til problemene som kan gjøre noe mer drastisk ved dem.
Ved å dele opp lidelsesbegrepet i to aspekter, lidelse (suffering) og elendighet (misery), som de fleste klinikere jeg kjenner ikke skiller, men oppfatter som ett og det samme, får vi et litt mer nyansert begrepsapparat som kan hjelpe å navigere i et veldig sammensatt og følsomt sjelens univers.

Det er altså ikke den sjelelige smerte som gir det sykdomslignende problem, men motstanden mot den.

Depresjon bør sees på som en tilstand av elendighet, noe som gir god mening å hjelpe mennesker ut så raskt som mulig fordi det er veldig smertefullt. Og som nevnt kan dette gjøres effektivt og meningsfullt ved å hjelpe dem i kontakt med den underliggende smerten, det vil si lidelsen, og støtte dem gjennom denne veldig vanskelige "kryssvandringen", som de i følge sakens natur sannsynligvis i mange år hittil har prøvd å unngå, og nå med depresjonen gjøre et siste desperat forsøk på å "spalte" seg bort fra. Men å medisinere seg ut av problemet er å gå i feil retning, fordi man ganske enkelt prøver å unngå eller legge et lokk på elendigheten, hvor det allerede er et lokk på lidelsen.
Medisinering kan muligens skape en forbigående distraksjon, som kan oppleves som lindring - og uheldigvis som "behandling". Dypest sett blir det en ny måte å slippe unna problemet som fortsetter å putre under overflaten, og vi får verre depresjoner - eller andre "lidelser" - senere, med mindre man fortsetter å trappe opp dulmeriet, som vanligvis er den mest åpenbare medisinske løsningen. Og hvis man blir ved det lenge nok, risikerer man til slutt å få en skjebne på uførepensjon.

Den smertefobiske kultur

Jeg tror at en sterk medvirkende årsak til at den tradisjonelle mangelfulle psykiatriske tilgang til psykiatriske lidelser har fått en så stor makt i vårt samfunn, er at vi lever i en smertefobisk kultur, som lever høyt på en vanlig "massehypnotisk" fortrenging av det enkle, men ubehagelige faktum at menneskelig lidelse ikke bare er et uunngåelig fenomen, men et regelmessig tilbakevendende fenomen i det helt normale menneskelige liv. Vi snakker i virkeligheten slett ikke om et medisinsk problem, men om et eksistensielt vilkår. Og i snakker i den forbindelse om følelsesmessige, psykiske og eksistensielle smerter av en intensitet som kan friste hvem som helst til å krype utenom, og man tar gjerne en diagnose eller to (eller tre) med på kjøpet, hvis det kan dulme, og gi en det håp om at ekspertene har styring på det.

Disse smertene er som nevnt noe alle opplever, eller kommer tett nok på til å vite at de eksisterer, men ofte ikke så gjerne snakker om, siden det er mye skam knyttet til å være mislykket i forhold til det lykke-ideal som stråler oss i møte fra magasinhyllenes forsider med vakre, smilende og leende mennesker, som åpenbart er kommet i mål. Resultatet er, at de fleste tror at de andre har det godt, og at man selv er litt av en fiasko - eller er godt på vei til å bli det, hvis man ikke stresser der ute for å unngå det. For eksempel har jeg sett mange klienter som ble veldig deprimerte, fordi de var litt deprimerte...

Når menneskets sjelesmerter er så uønskede, som de er, og så forstyrrende for velferdsstatens idealiserte selvforståelse, er det fristende nærliggende å definere dem som sykdommer. Det er en genial manøver, for nå kan disse besværlige tilstander henvises til behandling i medisinens regi i psykiatrien. Og velferdsstaten kan fortsatt bevare sin illusjon om, borgernes lykke kan reddes og garanteres av ekspertene.
Dessverre har psykiatri ingen kompetanse, enn si interesse for fenomenet lidelse. I det medisinske feltet behandler man bare sykdommer og selvfølgelig med medisin. Sykdom, medisiner og sykehusinnleggelse er ganske enkelt begreper som er uatskillelig limt sammen.

Men det er her kjedet hopper av - å kalle menneskelig smerte for sykdom er etter mitt syn ett av det siste århundrets mest fatale feiltrinn og den dypeste årsak til psykiatriens problemer. Disse menneskene lider, ja for søren da, de bærer på så mye smerter at de synes det er vanskelig å fungere ordentlig og tenke klart. Men de er ikke syke! Å lide er ikke det samme som å være syk. Å kalle mennesker for syke, å få dem til å tro, at de er det, når de ikke er det, har uhyggelige konsekvenser. Hvis tilnærmingen i utgangspunktet er basert på et feilparadigme, så vil alt man bygger på ikke henge sammen. Det vil gjøre mer skade enn godt, og mislykkes.
Uttrykket sinnslidelse har i sin opprinnelige versjon noe riktig i seg. Men siden denne betegnelsen har fått en umiskjennelig klang av sindsyke, mener jeg, det er blitt sterkt misvisende og bør erstattes med noe nytt og bedre.
Vi må snakke om lidelse i betydningen sjelesmerter (suffering) i stedet; klargjøre hva det betyr og forstå hvordan vi møter det i praksis. La oss først se på hva det ikke betyr:

Den alminnelige oppfatning er, at mennesker med de såkalte sinnslidelser lider, fordi de har vært så uheldige å få en psykisk sykdom, litt på samme måte som man kan være uheldig å få en lungebetennelse og ha det riktig dårlig. På bakgrunn av de erfaringer jeg har gjort meg i min mer enn 40-årige kliniske praksis, mener jeg det forholder seg omvendt: disse mennesker har utviklet en psykisk forstyrrelse, fordi de har en smerte, som har nådd et punkt, hvor den blir uutholdelig, i ordets bokstavelige forstand. Og så må kropp-psyke forsvaret gå i gang med å utvikle en masse krumspring og psykiske merkverdigheter, negative tankemønster, høre stemmer, depresjon, OCD, spiseforstyrrelser eller hva det nå kan være, i forsøket på å konstruere en pseudo-virkelighet som kan bidra til å distrahere og dempe smerten.

Man kan jo også skjære i seg selv, for det er lettere å forholde seg til en konkret legemlig smerte enn en diffus vag gjennomgripende sjelesmerte. Eller man kan gjøre andre vont og prøve å legge sin smerte over på andre. Hva man velger avhenger selvfølgelig av en lang rekke idiosynkratiske faktorer.

* Idiosynkratisk - begrepet brukes ofte for å uttrykke eksentrisitet eller særegenhet.

Overfokusering på disse forviklinger i sinnet, sterkt støttet av psykiatrien, har som antydet den gevinst at man kan holde oppmerksomheten borte fra de dypere lag i selvet, hvor smerten sitter, og det kan gi midlertidig lettelse og håp om helt å unngå smerten. Som terapeut kan man lett på mange måter utilsiktet hjelpe klienten med å bygge nye forsvarssystemer som gir noe lettelse.

Mulighetene for å unngå smerter er rikelig, og psykiatri står interessant nok parat hvert år med mange nye forslag til nye diagnostiske kategorier som sykeliggjør enda flere (normale) mennesker og gir dem den falske forestillingen om at ekspertene vet hva som er galt med dem, og at de kan bli normale ved å ta medisiner - til stor glede for legemiddelindustrien, som tjener imponerende summer på denne utviklingen.

Men så lenge den dype smerte ikke er erkjent og leget, vil personen være nødt til å holde fast i sin sykdom på den ene eller den andre måte eller utvikle en ny for å beskytte seg.

Til tross for disse forsøk på å unngå smerten, er det imidlertid også i mennesket en drivkraft som ønsker at smerten skal bevisstgjøres, rommes, oppleves, utleves og integreres, for at vi kan bli hele mennesker. Der er en lengsel etter å bli autentisk, ekte. For å nå dit, er vi derfor hele tiden nødt til å gjennomskue sinnets fluktmanøvrer. For lengselen etter å bli hele mennesker, som føler seg hjemme i seg selv, og ikke splittet, forstummer aldri.

Gjenetablering av den tapte verdighet

Når vi begynner å se på de besynderlige sykdomsbilder vi møter i det kliniske domenets tallrike diagnosekategori, ut i fra det foreslåtte paradigmet, er det mange brikker som faller på plass. Den nye forståelsen gjør det faktisk mulig å oppnå en verdig kontakt med den lidende, ofte til og med veldig hurtig. Sykdomsetiketten, eller diagnosen, som pasienten motvillig og kanskje til og med med et visst håp har akseptert, sementerer ubetinget sykdomsidentiteten, noe jeg mener bare forverrer tilstanden for mange.

Det er ikke mange som innerst inne har det godt med å være syk i sinnet. Man kan gjerne være syk i magen, tarmene eller nyrene og bli lagt inn på sykehus og samtidig bevare sin menneskelige verdighet på en helt annen måte enn ved sinnslidelser og innleggelse på en psykiatrisk avdeling. Og selv om det i psykiatrisk regi jevnlig føres en enorm propaganda for å gjøre det "normalt" å være sinnslidende, så kan jeg ikke se at det kommer til å lykkes. Det er litt for drøyt - det vil aldri lykkes med å forestille mennesker at det man synes er sykt, dvs. unormalt, er normalt.

Jeg har opplevd om og om igjen i min karriere at i det øyeblikket jeg kan se og "føle" klientens eksistensielle smerter, kan jeg påpeke med en spontan autoritet at han eller hun ikke er syk i det hele tatt, bare utrolig ulykkelig. Og det har en iøynefallende effekt. Det er ikke noe jeg gjør som en terapeutisk teknikk; det er mer et funn av et sannferdig forhold som plutselig blir tydelig for meg.

Mange klienter utbryter spontant "jeg visste det", men hadde ikke våget å tro det før en "hvit kitlet" autoritet kunne bekrefte det på en saklig måte. Andre bryter ut i gråt - av ren bevegelse og lettelse når de blir møtt som et normalt menneske. Dette betyr ikke at alle problemer og adferdsforstyrrelser mirakuløst er forsvunnet, men det er skjedd et kvantesprang i klientens selvforståelse i en markant positiv retning. Den uunnværlige verdighet som et "normalt godt" menneske er gjenetablert, noe som letter og akselerer det etterfølgende healing-arbeidet betydelig. Når klienten forstår, at selv meget dype sjelesmerter ikke er symptomer på alvorlig sindsyke, men utelukkende handler om normale, uunngåelige tilstander ved det menneskelige eksistensvilkår, blir det mere "trygt" å utforske disse sammen med terapeuten. Smertene blir "av-tabuert", og deretter ved å kognitivt bearbeide dem og oppleve dem på både det psykiske og det kroppslige plan, fortsetter helbredelsen raskere og går dypere.

Diagnosens falske trøst

At mange mennesker føler en viss lettelse ved å få en diagnose og ivrig holder fast i den med nebb og klør er et helt kapittel for seg. Jeg har stor sympati og forståelse for denne gruppen, for det dreier seg om mennesker, som ikke tror at den smerte de bærer på kan holdes ut av noen. Og da er det lurt å forsvare seg mot den med hva som helst man kan få tak i. Og i en diagnose gitt av eksperten gir den syke en opplevelse av at man har funnet ut av hva som er galt med vedkommende. Dette holder imidlertid ikke fordi det ikke er noen forklarende verdi i diagnosen.
Å oppleve ens depresjon som en medisinsk tilstand med et lege-godkjent navn, gjør en ansvarsfri ovenfor fenomenet. Det blir noe man ikke har noen innflytelse på; man trenger bare å ta noen piller som kurerer det hele, eller legges inn eller går til psykiater regelmessig. Det kan føles godt umiddelbart, men forsterker offermentaliteten, som allerede er et kjerneproblem i dypet av universet til den psykisk syke. Denne deaktivering av klientens eget ansvar og muligheten for å gjøre et personlig arbeid med sin helbredelse er å gjøre vedkommende en bjørnetjeneste, for vi vokser ved å oppleve at vi har ansvar og medinnflytelse på den måten vi forvalter vår tilværelse og selvforståelse på.

Psykiaterens problem

I radioprogrammet Rammet av mørke på P1 (jeg regner med at det er dansk radio) kan man høre overlege og professor i klinisk psykiatri Poul Videbeck utale seg om utfordringen ved å stille en psykisk diagnose. Han blir spurt om ikke det er vanskelig å stille diagnosen, og så svarer han: jo mer jeg har engasjert meg med det - jo vanskeligere blir det.
Det er ytterst interessant, nærmest ironisk. Legevitenskapen som sådan utmerker seg jo ellers ved å bli bedre og bedre i stand til med stor presisjon å identifisere og navngi diverse fysiske sykdommer. Når nå garvede eksperter finner det mer og mer vanskelig å overføre denne sykdomsmodellen til det psykiatriske klientell, så kan det kanskje være fordi vi har med noe helt annet enn "sykdom" å gjøre! Det er slike ting som bekrefter min oppfattelse, at det skal et helt nytt paradigme til som handler om at de psykisk belastede mennesker ikke er syke, men noen som tumler med eksistensielle ledelsesutfordringer som vi alle - oss behandlere ikke minst - bærer i bagasjen. Forskjellen mellom behandlere og pasienter synes mer og mer å handle om at vi behandlere kanskje er bedre til å holde vår egen smerte på avstand bl.a. fordi vi er så travelt opptatt med å beskjeftige oss med andre menneskers lidelse, slik at det ikke blir tid til overs til den skremmende selvfordypelse. Som jeg allerede har sagt, så er det mange besynderlige måter å prøve å unngå å se sitt eget kors i øyet.

Lidelse er ikke bare lidelse. Det er mange grader og intensjoner og jo dypere vi kommer, des vanskeligere blir det å holde ut, og des sterkere og mere raffinert er de forsvarsmekanismer som dukker opp. De såkalte psykiske sykdommer er noen av de mest raffinerte forsvarsmekanismer man kan tenke seg, som ser ut til å ha klart å lede en hel yrkesgruppe på villspor i en menneskealder i troen på at man er i ferd med å løse gåten.

Hvis menneskelig lidelse er uunngåelig og vi godtar psykiatriens definisjon av menneskelig lidelse som sykdom, så har psykiatri på et øyeblikk klart å presentere en konstatering som innebærer at alle mennesker er sinnssyke. Og mange ting tyder faktisk på at psykiatrien beveger seg i den retning med raske skritt. Vi får som nevnt hvert år nye diagnostiske kategorier for sinnslidelse eller følelser, som vi hittil har ansett for alminnelige og menneskelige. Sorg for eksempel, er nå også en sinnslidelse som skal "behandles". Det er en farlig og absurd utvikling.

Men hvis lidelse ikke er en sykdom, hvor kommer den så fra? Det kan og bør det sies mye om, men av plasshensyn er jeg nødt til å gjøre det kort med den nesten uunngåelige risiko, å komme til å overforenkle problematikken. Men, altså kort fortalt:

I stor grad har lidelse sine røtter i en opplevelse av tap av kjærlighet knyttet til en opplevd ekskludering fra et viktig samfunn eller fra et veldig viktig forhold. Lidelsen har alltid en relasjonell dimensjon. For vi er født med et behov for kjærlighet og tilknytning til et fellesskap (med minst ett annet menneske) som dessverre ikke er menneskelig mulig å få fullstendig oppfylt, nonstopp. Helt fra fødselen - som for mange i seg selv kan være det første store og traumatiske tap av en utrolig intim kontakt med et annet menneske (moren), vil et alminnelig barndomsforløp, for de aller fleste innebære tallrike situasjoner hvor barnet eller den unge føler seg glemt, ignorert, ubetydelig, ikke god nok osv. Selv i de beste familier.

I de tidlige år er vi ekstremt sårbare, og disse kjærlighetstap og utelukkelse er ekstremt smertefulle, noe som kanskje forklarer hvorfor små barn ofte gråter så mye og det til og med hjerteskjærende, hvis man tør lytte oppmerksomt til det.

I puberteten kommer det en ny runde med sårbarhet og stort behov for anerkjennelse og av å høre til i fellesskapet med jevnaldrende. Det er fokus på å være noe spesielt, bli lagt merke til, se riktig ut etc, etc., og hvis dette ikke lykkes helt (noe det sjelden gjør), blir flere lag lagt til all den smerten som allerede ligger i bagasjen fra tidlig alder. Og når smerten som nevnt når over en bestemt terskel, hvor den er uutholdelig, begynner de psykiske forstyrrelser å innfinne seg i et forsøk på å demme opp for smerten. Men disse uoppfattede psykiske funksjonsnedsettelsene forsterker bare skam og mindreverd ytterligere og gjør at den unge risikerer å bli enda mer marginalisert. For det er jo ikke "inn" å ha det dårlig, å være usikker og opprørt og da slett ikke å gråte, for da er man "tudegrim" (et for øvrig meget interessant utrykk). Og så blir man trist av å være trist - eller deprimert, fordi man er deprimert. Og så er man for alvor låst inne i en selvforsterkende nedadgående spiral. Og man er parat til å gjøre nesten hva som helst for å finne noe som kan berolige.

Hvis vi skal avhjelpe disse "mentale lidelsene" som sprer seg som epidemier, er det åpenbart at vi ikke skal se dem som psykiske sykdommer som må kureres, men som uttrykk for sjelesmerter som skal møtes og imøtekommes. En slik inkluderende tilgang er allerede i utgangspunktet en motgift mot isolasjonsopplevelsen. Allerede Søren Kirkegaard var klar over den nærmest selvinnlysende logikken i denne tilnærmingen da han sa: : "Hvis vi skal hjelpe et medmenneske, må vi først gå dit dette mennesket er." Disse menneskene må få lov til å føle smerten de har prøvd å unngå i trygge omgivelser - og som de fleste andre, uten tvil i beste hensikt, men dessverre totalt misforstått, ivrig har vært med på å hjelpe dem til å unngå.

Behandleren

Det fremgår forhåpentligvis av denne tankegangen at terapeuten må ha et rimelig fortrolig forhold til sin egen sjelesmerte, ellers kan vedkommende ikke gå inn i smerterommet med klienten. Det er ikke nok at personalet på de psykiatriske avdelingene er flinke og omsorgsfulle. Det må også være en helt spesiell evne, eller vilje, til å tåle de lidelsesfrekvenser som såkalte sinnssyke mennesker opererer på. Hvis man ikke kan møte dem her, er det en stor fare for at man vil forsterke deres opplevelse av å bli ekskludert fra det forståelsesfellesskap de har behov for å møte, og da vil smertene - og dermed "sykdommen" - bare bli verre. Og så kan vi få noen veldig alvorlige reaksjoner, som voldshandlinger eller suicidale impulser. Deretter kan systemet med "rette" hevde at de virkelig er meget syke.

Men er det virkelig nok "bare" å lide med folk? Jeg vil si, det er 80% av det som skal til. Og når man først har etablert kontakten på det nivået, så kan man bedre vurdere hva det videre er behov for. Men det er selvfølgelig i seg selv en stor utfordring å skulle lide med folk. Det er ikke et arbeid alle er egnet til. Og vi, som prøver på det, er også nødt til å erkjenne at vi jo ikke er fullkommen og kanskje noen ganger ganske enkelt ikke tør gå inn i klientens smerterom. Men vi kan i det minste la vær å se på dem som syke.

Når man tar disse briller på, ser man ikke håpløse eller behandlings-resistente klienter, kun inkompetente behandlere. Å kalle sin klient for håpløs eller resistent er en ufin måte å gi sin klient skylden for at man ikke selv er god nok til å behandle - ennå. Og det skal vi for øvrig ikke føle oss dårlig med. Det vil alltid styrke klientens verdighet og tillit til oss, hvis vi tør innrømme vår egen avmakt. Da er de ikke så alene om deres. Og paradoksalt nok vil dette fellesskap ikke sjeldent akselerere helbredelsesprosessen.

Klinisk teologi

Det er som nevnt ikke særlig forlokkende å skulle arbeide så mye med lidelse, og det vil være fremmed for mange. Men det er meningsfullt og jeg kan ikke se noen annen vei frem. Av denne grunn tror jeg de kliniske psykologiske tilnærmingene må redusere tilknytningen til det medisinske domenet og åpne for ressursene som finnes i de spirituelle og åndelige domenene der det er en rik tradisjon og tusenårs erfaring i å jobbe med de dypeste lag av eksistensielle vanskeligheter.

Når fokuset er på uutholdelig lidelse, blir den kristne fortellingen spesielt interessant, ettersom den gjennom historien om Kristi lidelse, tilbyr et velutviklet begrepsapparat som er i stand til å takle de intense smerteforholdene som de såkalte syke pasientene bærer på. I kristendommen møter vi en Gudsforståelse som ikke sees i andre åndelige tradisjoner, nemlig at skaperen av egen fri vilje personlig deltar i den uunngåelige lidelsen i sin egen skapelse. Dermed forblir mennesket ikke alene med smertene sine, hvori den fullstendig endrer karakter.

Den anglikanske presten og psykiateren Frank Lake, som grunnla Clinical Theological Institute i Notthingham, England på sekstitallet, har med sitt livsverk demonstrert klinisk teologi hvordan psykologi og teologi kan integreres på både kreative og faglig forsvarlige måter. Han viste hvordan historien om Kristi lidelse går gjennom alle de viktigste aspektene ved lidelse som er relatert til menneskets livssituasjon. Han trakk paralleller til det som foregår i de psykiatriske pasientenes sjeleunivers, og påpekte hvordan forsøket på å unngå den eksistensielle smerten lett blir drivkraften bak de psykiatriske pasientenes symptomkomplekser. Det er når denne smerten når en viss terskel og blir til det Frank Lake kaller transmarginal, at et tilsynelatende irrasjonelt symptomkompleks er konstruert, men likevel rasjonelt nok til å kunne innkapsle eller distrahere smerten tilstrekkelig til at den totale oppløsningen av selvet unngås. Opplevelsen som å bli forrådt av en nær venn, å bli forrådt av sin kjære når man har mest behov for dem, bli utryddet fra samfunnet, ydmyket og hånet for den man er, i deres mest sårbare øyeblikk, tviler på det man alltid har trodd på, se ens livsverk falle fra hverandre, være naglet til stedet og ikke klarer å komme seg opp eller ned, fremover eller tilbake, etc. er alle sjelstilstander av Kristi korsfestelse som resonerer med folk flest på et eller annet nivå, enten de tror eller ikke.

Frank Lakes viste for eksempel hvordan de dypt forankrede paranoide vrangforestillinger om overvåking og forfølgelse av autoriteter hos de paranoid schizofrene ofte kunne tolkes som aktuelle projeksjoner av prenatale traumer relatert til foreldrenes overveielser om abort eller forsøk på det. En anerkjennelse av denne mulige forbindelsen tillot de irrasjonelle vrangforestillingene å bli satt inn i en meningsfull kontekst, noe som var en stor lettelse for den lidende.

Utfordringer og paradokser

Å jobbe med dimensjonen lidelse kan aldri bli en profesjonell karriere. Det kreves romslighet og inderlighet, som best kan kalles nestekjærlighet, og som har som mål å formidle til pasienten at han eller hun ikke er alene i smerten. Man kan ikke holde seg selv utenfor sitt arbeidsfelt uten dermed å medvirke til å fastholde og kanskje til og med forsterke pasienten i en isolasjonsopplevelse, som jo allerede er problemet. Det er blant annet derfor jeg mener at det ikke skjer mye dyptgående helbredelse i psykiatri og aldri vil, så lenge man fortsetter å praktisere psykiatri med utgangspunkt i det eksisterende sykdomsparadigmet.

Pasientenes lidelseshistorie minner alltid om våre egne på et eller annet nivå. I møte med klienten blir man tvunget til enten å forholde seg mer bevisst sine egne dype smerter eller til å holde pasientene tre skritt fra livet. Vi er virkelig alle i samme båt - bare med den forskjellen at vi behandlere skal vite hvordan man seiler båten og hvordan man hiver folk opp av vannet hver gang de faller uti.

Men skal vi nå til å lære å lide i en evighet, hvem gidder det? Ingenting kunne være mere feil. Det handler selvfølgelig om å få lidelsen overstått. Og her ligger paradokset, for det er ikke lidelsen som sådan som er problemet. Det er motstanden mot den som skaper elendigheten. Man kan derfor kun overkomme problemet ved å gå frontalt inn i det som avskrekker. Når man ikke kan unngå lidelsen, må man gå inn i den og gjennom den. Det er det som i kristen terminologi heter "å ta sitt kors på seg", noe som ganske fort fører til forløsningens oppstandelse. På dette punkt adskiller kristendommen seg fra østens spirituelle tradisjoner som sikter mere på å gå utenom eller transendere smerten.
Prosessen vil for de fleste kun være mulig støttet av kjærlige medfølende relasjoner. Å overgi seg til smerten innebærer å åpne seg for et personlig, kroppslig og psykisk utrykk som fult ut matcher lidelsens vesen og intensitet, som f.eks. kan skje i den dype hulken som ofte totalt misforstås som et "nervesammenbrudd". En kroppslig forløsning av smerten i et kjærlig nærvær av minst en person er utrolig helende og kan ikke sjelden forvandle den verste depresjon til en dyptfølt nesten lykksalig fred på forbløffende kort tid.

For øvrig er det ingenting nytt i denne tilnærmingen og min filosofi i det hele tatt. Barn forstår det og mestrer teknikkene til det fulle, spesielt de første tre leveår. I den perioden er sinn og kropp avstemt i forhold til hverandre i en imponerende perfekt balanse. Når de lider psykiske smerter, hulker eller raser de med hele kroppen og hele sitt vesen, og får de lov til det i trygge kjærlige omgivelser, er smerten hurtig forløst og glemt, og det kjærlige nærvær gjenetablert. Derfor er barn ofte også glade det meste av tiden - og sover godt.

Det er, hvis vi som voksne delvis følelsesforskrekkede oppdragere begynner å belære, at en slik følelsesladet oppførsel er noe umodent infantilt tull eller "hysterisk jåleri", at vi grundig og effektivt legger lokk på de medfødte sinn-kroppslige helningsmekanismer og dermed danner grobunn for den mangfoldighet av psykiske problemer vi senere ser. Det er for øvrig i denne sammenheng viktig å forstå at det ikke er de sterke smertelige opplevelser i barndommen, hva de nå enn måtte handle om, som skaper traumene. Det er når barnet etterlates alene med smertene at de setter seg som traumer.

Det er ikke smerten i lidelsen som er det egentlige problemet, det er opplevelsen av å være alene med smerten, som er kjerneproblemet. I en slik opplevelse trues vår eksistens med å gå i oppløsning, fordi "det er ikke godt for mennesket å være ene, " som for øvrig er den aller første definisjonen på hva et menneske er for noe, som vi møter i den bibelske skapelsesberetningen. Vår eksistensielle identitet er ugjenkallelig relasjonelt basert. Om det så bare er et annet menneske som fullt ut forstår vår smerte, ikke bare med hodet, men også med hjertet, er det nesten ingen grenser for hva vi kan klare. Og i det ligger håpet.
For som jeg sa i begynnelsen, vi kan ikke unngå lidelsen i denne tilværelse. Men vi kan unngå å lide alene. Og det endrer alt.

Link til den originale danske teksten:

https://www.dp.dk/p-psykologernes-fagmagasin/debatforum/psykiske-lidelser-er-ikke-sygdomme/?fbclid=IwAR3qN15k_Cf7f1_KeL4wEkwsUqAX5M3m-S4Rm30n0J2_2Ekt5MSa6lDhtlw

oversatt til norsk av Wenche-Mari Høgstad.


Jeg kan kontaktes her.